Bjørn, med tilnavnet Donald, har 279 offisielle kamper for Vålerenga og han fikk med seg fire bøtter i perioden fra 1982 – 1988. I tillegg var han fast inventar på landslaget og fikk med seg både OL- og VM-kamper med flagget på brystet.
Det som får Donald til å klatre helt til toppen av adelskalenderen er innsatsen for klubben etter at karrieren med skøyter var over. Bjørn starta transportbedrift og gjorde suksess med fast avtale med en klesgigant gjennom mange år. Avtalen sikra pent overskudd for Kolsrud Transport og mye av penga blei brukt til å dekke underskuddet i Vålerenga Ishockey. Hver gang Jan Tore Kjær gikk på ei ny økonomisk mine, mangla penger til lønn eller ønska å forsterke stallen ringte han Bjørn. Og Bjørn stilte med penger. Mye penger. Hvor mye er det bare han sjøl som veit. Kanskje ikke han heller.
Historien vi mener bør fortelles har mange forgreininger og aktører. Men for ikke å forvirre deg med alt for mange detaljer skal vi følgelig forsøke på en tabloid variant. Selv denne kan forvirre selv de mest innvidde:
Allerede tidlig på 2000-tallet så Vålerenga Hockey muligheten for å utvikle ny hockeyhall på Jordal. Utbyggingen i milliardklassen tiltrakk seg mange som så muligheten for rask gevinst.
Hockeyklubben starta egentlig jobben med å skaffe egen storstue sammen med Vålerenga fotball ASA. Det ble starta en politisk prosess for å få kjøpt kommunal grunn for tilnærma ingen penger og i 2003 blei selskapet Vålerenga Park AS oppretta. Etter en veldig kort periode blei fotball ASA slått konkurs og hockey tok over hele selskapet. Prosjektet, som seinere ble omdøpt til Jordal Park AS, tiltrakk seg folk og røvere. Mange røvere. Røvere som var mer motivert av økonomisk gevinst enn kongepokaler.
Vi har ikke fått alle detaljene bekrefta, men vi har en klar idé: Som tidligere beskrevet var Bjørn Kolsrud titt og ofte innom kontoret til Kjær for å signere papirer på nye økonomiske tilskudd. Blant bunken av papirer er det lett å se for seg at det lå en kausjonserklæring på et lån klar til signering. Som Bjørn signerte. Han hadde som sagt lommeboka full på den tida og var nok ikke særlig engstelig for hva han signerte på. Dessuten er det nok all mulig grunn til å kalle Bjørn Kolsrud dumsnill. Vi tror ikke Bjørn trodde vondt om noen i Vålerengamiljøet. Hva han nok ikke var klar over var at han signerte en kausjonsavtale på et lån på 3 millioner norske kroner. Dette skulle vises seg å koste skjorta.
I 2013 mista Kolsrud transport den lukrative avtalen med kleskjeden . Nærmest over natta mista Bjørn all inntekt og flåten av kostbare lastebiler ble brått en utfordring for banken. Oppi denne prosessen dumpa det et nytt brev fra banken i postkassa – «vennligst innløs kausjonskravet på 3 millioners-lånet som en tidligere aksjonær i Vålerenga Park ikke evnet å betjene».
Bjørn hadde nå begynt som servicetekniker på hvitevarer og hadde mer enn nok med å håndtere egne problemer med banken. Han oppsøkte Kjær, mannen han hadde redda ut av utallige kriser gjennom ti år - men blei møtt med et skuldertrekk.
Da vi forsøkte å komme til bunns i årsaken til at Kolsrud satt som gjeldsoffer kom vi over en del av historien vi for så vidt hadde hørt bruddstykker av. Alvorsgraden hadde vi ikke forstått. Noen av klubbens ansatte og investorer involverte seg i et eiendomsprosjekt. Det gikk som det ofte gjør når amatører kaster seg ut i ting de ikke kan, på jakt etter enkle penger – det gikk i dass. Og de tapte en god del penger. Det er det som deretter skjedde som fikk oss til å lese ting både to og tre ganger.
Brikkene falt på plass først etter at vi hadde lest mange papirer. De ansatte som tapte penger, syntes åpenbart at det var rimelig å dra hockeyklubben inn i sin private lek med penger. For å få tilbake det som blei tapt i eiendomsinvesteringene fant de det rimelig å bruke Vålerenga hockey som verktøy. Vi fant forfalska dokumenter hvor folk har utgitt seg for å være noen de ikke var. Når folk bruker klubben vår som verktøy for å få tilbake penger de har tapt på tøys blei alvorlighetsgraden skrudd mange hakk for langt. For oss med hjertet i klubben: dette er grådighets- og triksekultur LANGT på utsida av de etiske verdiene Vålerengens idrettsforening står for. Dette skulle aldri skjedd. Etter vårt syn er det mange personer i tillegg til Jan Tore Kjær som har, eller har hatt verv i klubbens styre og klubbens aksjeselskap som er delansvarlige. De MÅ ha forstått. Og om de ikke forstod det, er det nesten like alvorlig. Da valgte de å lukke øya.
Uansett hva vi synes om historien: En av våre gamle helter satt som følge av dritten med ei gjeld, påført som følge av sitt engasjement i klubben vår. Og han må i dag betjene den med en helt ordinær inntekt.
Det fortvilende er at både Kjær, som i disse dager breier seg i den glossy pressa, og hevder han har tjent titalls millioner, og kompisene hans som kasta Donald under bussen – unnlater å hjelpe en gammel kjempe som står aleine mot mektige banker. Drittsekkene viser sitt sanne ansikt og såkalte Vålerengahjerte. Var det opp til oss var dere ikke lenger velkomne på Jordal. Noen gang.
Så hva nå?
Klanen mener Jan Tore Kjær og de som utløste Kolsruds kausjonsansvar (vi tenker at deres navn foreløpig skal forbli anonymt) burde bistå med å få Bjørn ut av situasjonen. Klanen har noen midler – men andre har uendelig mye mer. Takket være Kolsruds innsats gjennom mange år har vi fremdeles en av landets sterkeste idrettsmerkevarer. Kyniske drittsekker med en illusjon om rask gevinst står i grell kontrast til Bjørns håp om å bygge hockeyklubb. Klanen ønsker å vise solidaritet ovenfor en gammel kjempe som tjente seg gode kroner og valgte å bruke overskuddet på Vålerenga hockey – og ender med å stå igjen som gjeldsslave. Dumsnill, ja – men han fortjener så uendelig mye bedre. Vi husker Bjørn Kolsrud som ga alt – tannlaus og fin – for klubben vår.
.jpg)
