Vi kranglet mye om dette i året 1996. Og i alle år etter det. Hver eneste søndag det var hjemmekamp, så måtte jeg krangle for å få lov å slippe middag og dra på kamp. Hun forstod det aldri. Jeg husker så godt hva mamma sa til meg den gangen jeg stod med gråten i halsen og argumenterte for min rett til å dra på kamp:
«Men den derre Vålerenga taper alltid.» (må leses med irsk aksent).
Hun hadde kanskje litt rett med tanke på den sesongen. Men svaret mitt er like aktuelt i dag som det var den gangen: «Men mamma, TENK om de vinner da - tenk om de vinner - og jeg ikke er der!».
Og sånn er det. Håpet om å oppleve DEN kampen. Håpet om å få oppleve den magien når alt stemmer. Når du «egentlig» ikke har noen forventninger fordi alt tilsier at det ikke skal gå veien. Når du prøver å finne den rette balansen mellom realisme og håp, men følelsene sitter utenpå kroppen og håpet alltid vinner.
Den kampen hvor du ser gutta på banen kjempe som om noen har tatt bestemoren deres som gissel. Den kampen hvor spillerne ofrer seg for hverandre og blør for drakta.
Den kampen hvor de motbeviser all kritikk, viser kvaliteten i laget og viser hele Norge at det jobbes på Valle.
Den kampen hvor de med stolthet og ære gruser nordnorsk arroganse og selvforherligelse.
Den kampen hvor du bare står og skriker vennene dine opp i trynet i både vantro og ukontrollerbar lykke.
Den kampen hvor du kysser og klemmer på de rundt deg enten du kjenner dem eller ikke.
Den kampen hvor du ser ned på spillerne som står på rekke og rad foran Østblokka og mottar sin hyllest, hvor du kjenner stoltheten og kjærligheten svulme over og må gråte en skvett - så du får en arm rundt deg av mannen på 70 år ved siden av deg - som står med øynene like fulle av tårer.
Den kampen som gir lykke i hvert eneste fiber i kroppen.
DEN kampen.
Og så vil du bare ha mer! Så enkelt er det.
I dag er det søndag. Og kampen er ferdigspilt.
Det blir selvsagt ingen familiemiddag selv om det ikke er kamp i dag, for den tradisjonen finnes ikke i dette hjemmet. Det blir take-away på datteren min og meg. Jeg skal se sportssendinger og kampen på repeat og se alt man kan komme over av klipp fra gårdagens kamp.
I dag skal jeg bare marinere i de gode følelsene. Marinere i kjærligheten til Vålerenga.
Og så skal jeg tenne et lys for alle de som av ulike årsaker ikke kom seg på kamp i går.
For alle de som bare har et lag i PL fordi «norsk fotball er så dårlig».
For alle de som ikke er så heldige å elske fotball.
For alle de som ikke forstår.
For meg er Vålerenga alltid best
Men i dag er Vålerenga også best i landet! Helt objektivt!
Og vi har keeper!
