Etter 13 år i styret og 11 år som talsmann, har jeg bestemt meg for at det holder. Dette er første gang siden 2006 (?) at jeg ikke har verv i Klanen, så det føles ganske merkelig.
For å ta det første først: Det er ingenting dramatisk i dette, men det tar på å holde på med disse greiene i lang tid.
I den perioden jeg har sitti i styret har jeg tatt utdanning, gifta meg, kjøpt hus, fått to unger og bytta jobb en håndfull ganger. Det er på tide å prioritere andre folk rundt meg litt mer.
For noen uker siden meldte jeg til resten av styret at jeg mer eller mindre legger ned arbeidet. Formelt sett sitter jeg til årsmøtet, og jeg tar fortsatt noen telefoner og hjelper til med noe småtteri, men en talsmann bør være i styremøtene og ha fingeren på pulsen for øvrig. Derfor sendes den stafettpinnen videre umiddelbart, og heldigvis står Jonas der og kan ta over. Det føles trygt og gjør det ganske mye enklere.
Jeg blir ikke borte. Jeg er fortsatt på tribunen og jeg står kanskje friere til å mene mer om alt nå. Spørsmålet er om noen gidder å høre etter.
Takk for all støtten jeg har fått opp igjennom. Og takk for meg.
