Målvakt Mikkel Wiik spadde febrilsk ut pucker av garnet bak seg, og når regnskapet ble gjort opp viste det 68 i redningsprosent.
12-0 til hockeymaskinen fra Vålerenga ble fasiten, og vips var Hockey-Norge inne i det som gjelder. Sluttspillet.
Serien skulle vært 45 runder lang. Stjernen, Storhamar og Vålerenga fikk aldri spilt fulle 45 runder. Serien ble ikke avgjort via avansert matematikk. Uansett brøker og ligning med 3 ukjent – Stavanger var i en klasse for seg i serien. Og jeg tror ikke jeg fornærmer noen ved å melde at Vålerenga skuffet i serien denne sesongen.
Men så er det dette med serien da… Den ser ut til å bare gjelde for de som vinner den. Resten applauderer høflig. Det er klart serien betyr noe, man er best over tid den som vinner. Mens spillet om Haralds pokal er å være best når det gjelder. Og så er det jo slik at jo bedre man gjør det i serien, jo bedre utgangspunkt får man i Norgesmesterskapet.
Stavanger sveivet inn seriegullet ganske tidlig. Selvfølgelig var de brautende fra vest påtagelig høflige så lenge det var en akademisk sjanse for andre seierherrer i serien. Men når det var opplest og vedtatt forsvant alle hemninger. De har ikke mye der borte i vest, så vi burde kanskje bare la dem holde på.
Intet varer evig, definitivt ikke gulldressen til Tore C. Det er snart på tide at møllen i skapet tar seg av den fæle oppfinnelsen der.
Men det er altså allerede spilt første kamp av kvartfinalene. Har du sovet i timen eller noe slikt vet du kanskje ikke at det er Storhamar St. Hallvards menn kjemper mot. Etter at Stavanger valgte Ringerike var det ingen som turte velge skrotet fra Hamar, og de ble deres gave til oss.
Disse to lagene har bare møtt hverandre i kvartfinaler to ganger før i moderne tid. Det er altså ingen klassiker vi snakker om. Finaler mellom Storhamar og Vålerenga er klassikere. Mange har sagt at dette blir en thriller-serie. Jeg er ikke så sikker.
Første kamp søndag endte 5-2 i Vålerengas favør, siste scoring av Sebastian Johansen i åpent mål. Og de viktigste brikkene til Vålerenga har våknet. Som vi har ventet på hele den lange svarte covid-sesongen. Martin Røymark 2+1, Tobias Lindström 1+3, Mathis Olimb 1+2, David Booth 0+1 og Jørgen Karterud 0+1.
Den bandittgjengen der kan godt gi oss Haralds pokal. Respektløse målsniker og skamløse tilretteleggere. Jeg tror de tåler at vi snakker om «The pokal» som Serge Boisvert kalte den. Fiin-fin fyr. Jeg tror de tåler presset nå, og at det er Storhamar som er første hinder på veien i etterkant vil bli stående igjen som et komma i Vålerengas lange rekke av triumfer.
Jeg er ikke redd for å jinx’e.
Vålerenga har sett litt småukomfortable ut gjennom serien. Ikke vært helt hjemme hverken hjemme i nye Jordal Amfi eller på bortebane. De kjempet seg til 4. plass i serien, det er en god prestasjon når alt ikke stemmer helt. For det er små marginer, så små at evig imploderende Fredrikstad og det alltids tilstedeværende nestenlaget Sarpsborg sneik seg inn mellom Vålerenga og Stavanger.
Tabellen jugde ikke.
For Vålerengas del skal det spilles fra tre til seks kamper til i kvartfinaleserien. Kamp to allerede i morgen i siloen på Hamar.
Hamar kan vinne hjemme, bevares, men bandittgjengen vår, røverne fra Oslo øst skal gjøre det forbanna vanskelig for dem. Sist Vålerenga var der oppe ble det 4-0. Til St. Hallvards menn.
Og de så voldsomt komfortable der oppe Vålerengas karer.
God natt, Vålerenga. Hvor hen du er…
