"Vi var i kjelleren. Mentalt var vi helt borte. Men nå er selvtilliten på plass" kunne Amor Layouni fortelle en sen augustdag i 2022, altså snaue to år siden.
Da hadde de ligget rundt nedrykk en stund, men hoppet fra 13. til 6. plass på to kamper midtveis i sesongen.
Etter en rekke kamper uten seier, fikk Dag Eilef viljen sin og det ble ansatt en mental trener.
Ann-Helen Gamlesanne var da en 26 år gammel særping, men fikk såpass oppsving på gjengen at de vant samtlige kamper den første drøye måneden etter at hun kom inn.
"Helt fra første møte med spillerne og trenerne, så har de vært veldig offensive i måten de tenker på. Det er en gjeng som er villige til å brette opp ermene og legge ned innsatsen som trengs. Det er en gjeng som støtter hverandre. Og det har det ikke vært noen endring på. Den hardtarbeidende innstillingen har de beholdt også etter at de begynte å vinne" sa hun i et intervju med Nettavisen.
Etter nedrykket valgte klubben å skille veier med sin mentale trener og fordele hennes oppgaver i trenerteamet, mest av alt kanskje mot Jan Frode Nordnes, som har 'jobbet i psykatrien', hva enn det betyr for mental trening av fotballspillere.
Så hva skjedde?
Hvor ble det av positiviteten? Hva endret seg ikke bare for en og annen, men for hele spillergruppa mellom sesongavslutningen 22 og starten på sesongen 2023?
Det er nå mange av spillerne igjen. Kan man peke finger på den mentale treneren, som hadde gjort sine greier meget bra den første tiden?
Hun var jo med hele sesongen ifjor, så hva skjedde med den offensive tankegangen til spillerne? Hva skjedde med gjengen som var villige til å brette opp ermene og legge ned innsatsen som trengtes?
Og hvor er den nå?
For holdningene og energien på treningsfeltet i oppkjøringen av sesongen i år var en helt annen enn fjoråret. Der var det ny giv, spilleglede og masse selvtillitt. Kapteinsbyttet var også merkbart mer positivt fra de som turde å hviske noen gloser til de oppmøtte som stilte spørsmål.
Og så kom smell, på nestensmell, på smell, på idioti, på megasmell.
Klubben ble nedringt i fjorårssesongen av mentale coacher, mentale trenere (det er visst en forskjell på disse to), psykologer, gestaltterapeuter, sjamaner, trollmenn, healere, fakirer, mødre, bartendere og prester, ja alle som tror de er hjernetryllekunstnere. Og meget riktig takket klubben nei til samtlige.
Det de egentlig skulle ha gjort, var å ansette noen supportere.
Ingen kan stoppe oss, vi er Vål'enga
Ikke har vi nødvendig utdanning og språket kan kanskje vært litt røft innimellom, men å banke inn i skolten til folk at Vålerenga er det viktigste, man gir absolutt alt hele tiden, du blør for drakta og aldri gir opp håpet i troen på at vi vinner, må jo gjøre oss til de beste mentale støttespillerne som finnes.
Supportere drar på kamp uke ut og uke inn, reiser land og strand rundt, fordi de tror på seier. Ingen vissvass om egen eller andres motivasjon og evner. Hvor enn langt unna den seieren kan virke, er det ingenting som stopper supporterne å se på laget sitt i den tro og håp at ethvert oppgjør vil ende med seier.
I et møte med DEF for noen år siden, fikk vi høre at spillerne ble "nedstemt" når vi sang "Blø for drakta". Nedstemt? Hva faen? Pga en sang?
Ethvert poengtap blir ettertrykkelig hauset opp i media og vi må leve med motstanderlagets supportere som gnukker det faktum inn i et føkkings år. Minst. Vi kommer til å høre om Mjøndalen-tapet i tiår!!!
Ên jævla sang som betyr "kom igjen, gutta! Gi alt. Vi er her og pusher dere". Den betyr ikke "Dere er en skam for fotballen! Vi skal drepe dere etter kampen".
Grav litt dypere, ikke grav deres egen grav. Vi er der for å støtte dere, ikke or å få dere nedstemt. Burde være innlysende.
Vi dasser ikke hjem med hodet bøyd i skam. Vi er irriterte og sinte fordi vi taper poeng fordi vi vet vi kan gjøre det så mye bedre.
VI, alle sammen, samlet, kan gjøre det så jævla mye bedre. Og etter noen minutter med utagering, så begynner vi å tenke på neste kamp. "Ja, det blir tungt å møte Bayern Munchen med målmaskinen Kane på topp, etter at vi røyk på en smell mot føkkings Mjøndalen, men jeg tror vi skal gi dem en skikkelig kamp for jeg så hvor Real Madrid sviktet igår".
Hvem faen trenger å ansette en mental trener, når treningen spillerne kan få er fra 'mentale' supportere som ikke ser noen annen utvei enn seier?
Så da har vi lagt ned utfordringen. Vi elsker dere. Vi mener dere er best. Vi vet vi kan vinne denne kampen og vi vet vi kan vinne den neste. Ikke tvil på det. Det kommer utfordringer, som det gjør i alle kjærlige forhold, men det er for å teste hvor sterke vi er sammen. Vi skal vinne den kampen også.
Vi står sammen. Og kjemper. Og vinner, til slutt.
Nå gå ut og bank de polkagrisene i vårsola, gutta.
Vi vet dere kan. Vi vet dere vil. Og vi har ryggen deres.
Foto: <a href="https://www.vecteezy.com/free-photos/horse">Horse Stock photos by Vecteezy</a>
