Nå leder våre damer serien med over 20 poeng på kanarikvinsen og har vært et strålende fyrverkeri å se på denne sesongen. De har banket inn 52 mål i serien og er i semifinalen i cupen, så nervene foran denne kampen ligger mer på skryterettighetene for supporterne til Setskog, Høland, Setskog/Høland, Team Strømmen og hva enn den klubben kaller seg for i år.
Vi har stor tro på at damene våres starter lørdagen med en sterk seier og gir strafettpinnen videre til gutta. Gutta, ja....
På tide å skrive ny historie
Det er to ting som er lite lystig lesing for en Enga-patriot: historiene om kamper som betyr ekstremt mye for supporterne og klubben, samt statistikken mot skiklubben.
Jeg er født og oppvokst på Bislett. Stadion var lekegrinda til flere enn spillerne fra Vål'enga. Vi kryp inn via den lille luka i gjerdet der hvor det var akkurat nok plass mellom gjerdet og den blå boksen man solgte billetter fra. Slangemennesker hver som en av oss, så fort de voksne hadde forlatt bua i buskaset overfor borggården.
Vi så kamp, hoia og jubla. Og de som ikke dro for å samle og pante flasker, vi hang på løpebanen etter kampene. Eller på baksiden der spillerne kom ut. Eller rett og slett vandret inn i gangen under klubbhuset og tidvis inn i garderoben hvor vi så hud, hår og peniser vi fortsatt ikke helt skjønner størrelsen på. Vel, hud er det eneste vi har mengder av.
Uansett, det var en av disse sommerdagene vi hadde sneket oss inn. Jeg hadde ikke nådd tosifret antall år på kloden når jeg så min barndoms store helt, Pål Jacobsen, samt Erik Foss putta to mål hver. Andre seier over bynaboen den sesongen, etter at vi hadde slått de i serieåpningen bare tre måneder tidligere.
Lite visste noen av oss på Bislett den dagen at det skulle gå 28 år før Enga igjen vant en seriekamp mot dem igjen.
Jada, det var 20 år hvor det var mer stumpski, enn ballsparking for de rød-hvite, siden lagene ikke møtte hverandre i hverken serie eller cup mellom 1981 og 2002, men hadde fotballskoene vært på det andre beinet, hadde vi brukt den statistikken for alt det var verdt, vi også.
Noe er annerledes
Fra de ploget seg inn i Eliteserien i 2002 til de skled på en konkurs langt ned i seriesystemet i 2010, var det stort sett bare miserære å møte gjengen fra Nordre Aker for våre gutter.
Og legger man til en serieavslutning som til og med Rosenborg-spillere syns det er kleint å huske, så er det lite annet enn seier som er godt nok i helgen. Helst en ydmykende seier for de kongeblå i tillegg.
Så slår tankene inn på alle de gangene vi skulle ha vunnet. Burde ha vunnet og ganske enkelt.
Allikevel har vi gått slukøret hjem fra det som skulle endelig vært en gledens dag. Eller en revansj. Gang på gang, så har det sviktet. Ett eller annet skjærer seg, om det er undervurdering eller at man stresser seg selv såpass mye opp at alt faller i fisk. Igjen og igjen.
Men iår kjennes det annerledes ut. Vi har fått noen smeller denne sesongen. Enten det har vært flaue tap eller sluppet inn altfor lette mål imot når vi heller burde ledet med to, tre eller fire mål.
Ulikt så altfor mange andre sesonger, så har vi sett en enorm vilje til å kjempe til aller siste slutt iår. Stå sammen, gjøre det vi har trent på, aldri gi opp og føkkings blø for drakta.
Det er en stolthet i den spiller- og trenergruppa når de ikler seg uniformen sin med verdens vakreste klubblogo på. En stolthet, en vilje og et brennende ønske om å være best når det gjelder.
Ikke bare for seg selv, men også for oss på tribunen. Og for klubben og hele dens historie. La den ilden få brenne.
Et håp
På lørdag står jeg på Østblokka med sønnen min på 9 år. Han var akkurat blitt to måneder gammel når vi 'sneik' oss inn midtveis i andreomgangen på Bislett en sensommerdag i 2015. Vålerenga 2 spilte under flomlysene på Bislett stadion mot byrivalen i Oddsen-ligaen. Tega George smalt ballen i krysset på overtid og rekruttlaget fikk med seg en uavgjort kamp.
Siden har guttungen min aldri sett Enga tape mot skiklubben.
På lørdag kan han få oppleve Oslos stolthet vinne mot byrivalen i serien for aller første gang.
Men jeg ber dere ikke gjøre det bare for han. Jeg ber dere gjøre det for oss alle. Gi absolutt alt på lørdag, gutta.
For alle oss gir absolutt alt for dere på lørdag.
Og siden vi er i gang, kan vi la det gå minst 28 år før guttungen opplever noe annet enn Enga-seier mot byrivalen...
Kom igjen, Enga!!!!
Foto: Kersti Solem Iversen
