En ting er nesten skrevet i sten hos Vålerenga; mental ferie når det har vært spillopphold, når det teller som mest eller det er noe å feire.
Trua på at vi taper poeng mot Sandefjord på 110-års dagen til klubben er enorm. Orker ikke tenke på cupkampen som kommer engang.
Det som kanskje er mest tragisk er at selv med en, så to spillere utvist, viser vi liten eller ingen endring på presset eller måten vi spiller på.
Jada, noen flere... erm... sjanser, men det er halvhjertet og det går så ufatterlig tregt at det er relativt lett å forsvare seg mot det.
Snapper'n hadde demret opp for det meste vi kom med idag.
Litt raskere, mindre av dette med å stå på ballen og titte seg rundt for kanskje å finne en genial gjennombruddspasning, men ende med å spille den enkle ballen videre allikevel, slutte med to-tre touch på sideforskyvningene, ikke alltid ta to-tre touch før vi legger inn, så motstanderen får kontroll på løpene i boksen og slutte med å veive frem og tilbake som man tror man er superstjerne (hvor mange ganger skal du hoppe frem og tilbake over ballen, Oldrup? Du sender en enkel pasning til den som var ledig hele tiden uansett. Minst tre-fire ganger holder du på med denne 'harehopp-teknikken' og siste gangen gidder ikke forsvarerer engang å presse deg, han bare slår opp og ser på til du er ferdig. «Takk for at du hjelper oss med å drøye tiden, kompis!»).
Jeg åpner for at gutta burde begynne å se på damelaget og ta litt inspirasjon fra dem.
De hadde ikke stått og ventet, tatt tre touch når man absolutt ikke har noen behov for det, leke Helene harepus og stillestående hoppe frem og tilbake over ballen fire ganger eller overdrevet touchene med å ha lagt til rette en ball som allerede er lagt til rette for innlegg. De hadde vært nådeløse, rullet ball og skapt sjanser. De hadde trolig putta to mot Stabæk...
Med to mann mer og vi akkurat fått en redusering, så er det ikke energiinnsprøytning, men heller en slags empati-fotball vi skal fremføre. "Ikke kjør over de, ikke dytt de mer ned i søla, de har det ille nok fra før". Så glemmer vi totalt at hadde dette skjedd andre veien, ville de ikke stoppet før de fikk fem mål. Og det hadde de trolig også fått, om skoen var på den andre foten.
Vi må skjerpe oss og stille opp, for den oppvisningen idag er ikke fordi Stabæk er så jævla gode. Det er de selv fullt klar over, så da burde vi også vært det.
Og om en utvisning ikke er nok, pluss en redusering og så en utvisning til, så må vi kanskje begynne å stille spørsmål om man driver på med riktig sport eller er i riktig divisjon.
Den ene corneren på slutten der, hvor ballen ruller rolig langs bakken tilbake mot hjørneflagget, klar for et nytt innlegg, men «innlegget» det seiler ikke bare over våre spillere, men over hele jævla 18-meters feltet og lander 23 meter oppover i banen, til innkast for det forsvarende laget!!!
Til og med jeg hadde ikke greid å gjøre det så dårlig med snowboots og bind for øynene.
Vi må i det minste være klar for kamp eller våkne opp underveis. Det kan bli en meget tung sesong om vi ikke skal gidde å stille opp når det endelig er matchdag.
Og apropos dette med å drive med riktig sport.... Jeg gidder ikke engang å hisse meg opp over VAR lenger. Det funker ikke på noen måte når man kan bedrive volleyball midt i en fotballkamp. Hendene inntil kroppen betyr ingenting når man bruker sagt hender til å dempe og legge tilrette ballen.
Ikke skjønner jeg det siste røde kortet heller, men nå er det en stund siden jeg leste det som var en regelbok som gjaldt alle kamper, ikke nye regler som endrer seg underveis.
Jesper Mathisen mente at avgjørelsen var feil.
Så ille er det med VAR at sørlendingen er uenig i en avgjørelse som går mot Vålerenga.
Hvem skulle trodd det?
Det er like tragisk som flaskekasteren. Synd han ikke traff VAR-systemet istedet for dommer'n.
Foto: Sportfoto.no/ Morten Mitchell Larød
