Kynisme

Det som er mest ergelig etter kampen på mandag er at vi skulle vært mer kyniske. Når utvisningen etterhvert var et faktum, skulle vi sakte men sikkert begynt med 'sensitive knær' og 'rulledansen'.
Så er det absolutt noe ære i at vi står på beina, prøver å finne mål nummer fire, kjemper videre fremover og ikke faller for billige grep.

Undulatene på andre siden av banen derimot, kastet seg i nært sagt alle situasjoner hvor det er helt eller delvis kontakt, spesielt om de mistet ballen. Og de fikk dommerens sympati da det var vi som endte med ballen i de fleste duellene, men ekstremt få ganger fikk vi spille videre for det lå en halvdød fugl på banen og peip til dommerens fløyte peip.

Vi prøver fankenmeg på å få et fjerde mål hele veien, som om vi aldri hadde mistet en spiller eller lå under. Og den taktikken hadde vært strålende vakker om vi holdt deres måltall til 2, men så ser det bare idiotisk ut å storme frem med fire mann og snuble i ballen i forsøket på en dragning tre minutter før full tid, så de får ballen og scorer utligninga.
Det er heller ikke mye imponerende å skue i det første minuttet av andre omgang heller.
Vi er ikke skrudd på i det hele tatt og som Enga har gjort det soleklart denne sesongen, så betyr hodemist og det å ikke være skrudd på mål imot.

Vi kunne skygget ballen nede ved hjørneflagget, vi kunne spilt enkle pasninger frem og tilbake, samtlige kongeblå kunne hatt sviktende knær så fort det var en guling i nærheten, men samtidig lagt oss over ballen, slik at de ikke fikk den med en gang uansett og om dommeren blåste, kunne vi tatt med oss ballen bort til dommeren, mens vi klagde på avgjørelsen og drøyde enda noen sekunder.

Og om vi ble tatt, kunne vist frem imaginære knottemerker hver gang dommeren syns det tok litt lang tid å reise seg etter en dytt eller kakk.
Vi kunne spilt sidelengs og bakover, bytta på hvem som skulle ta innkastene så ballinnehaver konstant ga fra seg ballen til en som var plassert et stykke unna (og så tatt et kort innkast), Sjøeng kunne ligget godt og lenge på ballen når han fikk den osv osv.
Du vet, sånn ALLE ANDRE driver på med, til og med flaksesatan etter at de putta både tredje og fjerde.

Vi spilte som at vi helst skulle hatt et fjerde mål. Hjertet utenpå drakta og alle gutta ville gi oss en krone på verket. I all motgang, så skinte de endelig.
Og det fungerte vel og bra en lang stund, men like før slutt, beholdt vi ikke lenger roen, fornuften og ble overivrige. Da desperasjonen begynte å lyse i øya på undulatene, så var det egentlig tid for å irritere og terge de til at de gjorde feil når de kanskje fikk ballen. Istedet for ble vi avkledd på kanten et par ganger, riktignok skulle vi hatt frispark på den første hendelsen når Dicko Enga ble tatt, men den andre....
Å så deilig det hadde vært om Dicko Eng hadde dratt av forsvareren, lagt inn til en av de på løp og putta det fjerde. Punktum finale. 4-2. Teppet over fugleburet og kvelden var over for deres del. Vi hadde så vidt begynt å feste....
Eller bare dillet ned til hjørneflagget og tatt et innkast eller corner, men alt annet enn å miste ballen i gunstig posisjon og overtall for deres del.

Ungdommelig mot, det skal de ha for, da vi har skreket etter nettopp dette i fraværet til Dønnum og Sahraoui, men det er alt annet enn vakkert når det feiler, spesielt når det ender med mål andre veien. I slutten av kampen.
Kjedelig å spille bakover eller skjerme ball ved hjørneflagget, men nødvendig. Det er derfor de aller fleste gjør sånt, uansett hvor gode de er eller har trua på egne ferdigheter.

Og så roter vi det til enda en gang
Den «klareringen» til kaptein Strandberg som resulterte i det siste målet, er langt fra ungdommelig mot og enda lenger unna erfaring eller klokskap.
Rolig ut til corner. Samle troppene. Stå imot hjørnesparket som vi hadde gjort hver gang tidligere. Eller legge seg med et skrik om en dytt i ryggen. Vanskelig å ikke få en dytt i feltet under et hjørnespark. 

Det skal egentlig roses at vi ikke kaster oss ned og tar rulleleken hver gang vindpusten av en motspiller er rundt oss. Eller er uberkyniske med absolutt alle avgjørelser. Men stoltheten svinner litt hen siden ikke bare tre, men også det siste poeget forsvant. Men akk så nære.

Den innsatsen, det spillet og den gleden gutta viste mot buruglene, spesielt før, men også etter utvisningen, må de bare ta med seg, bygge på videre og fortsette med å levere. Kamp ut og kamp inn. Med 11 mann på banen ville dette vært grusomt for kjøttmeisene og dommer å se på. De må bare bli bedre på å beholde sånne resultat.
Fortsetter gutta sånn de gjorde i 86 minutter, da blir det gøy å være Enga-supporter fremover.
Men de må fortsette sånn, og så lære av at et sted underveis i overhøvlingen må man roe litt ned, være kyniske og terge motstanderen nok til at de gjør feilene, ikke vi.

Så nære vi var, men neste gang er det vår tur, gutta! Med den innsatsen dere la ned, skal vi være stolte, da vi som har spilt ball vet hvor vanskelig det kan være med en mann mindre. 60 minutter ble for tøft, men jeg trygler både DEF og kaptein Strandberg om å be lagkompisene om å bli enda litt mer kyniske (evetuelt fortelle de hvordan, om de ikke vet) for å hale i land minst ett poeng i slike kamper.

Vi vil se ball, vi vil se mål, men vi trenger aller mest å beholde poengene.

Nå har vi snudd trenden med 'kjedelig' fotball, så får vi bare heller begynne å sparke motstanderen i ansiktet og ikke på leggen, da førstenevnte gir bare gult kort, visstnok.

Bartesatan neste.... 

Kom igjen, Enga!