Nok en dag vil medier glede seg over klikkresponsen på at Enga driter seg loddrett ut enda en gang.
Sosiale medier er fyllt opp av enten misfornøyde Enga-folk, eller stakkarlige null som har større fokus på å mislike oss, enn kjærlighet til noe annet lag.
Men det forklarer veldig lite hva som skjer i klubben.
For her er det utvilsomt noe ektremt føkka fra ende til annet som må tas hånd om.
Og det øyeblikkelig.
Folk har sutra om trenere, spillere, innsats, spillestil, uflaks, mentale coacher, eiere og fandens oldemor. Geir Bakke forsøkte å reflektere at vi dreit oss ut mot skiklubben med å snakke om endring som han allerede vet meget godt har vært oppe og godkjent i styret.
Og når vi endelig skal møte bunnlag på både papiret og faktisk situasjon, greier vi faenmeg å nå bunnivå så djupt at gutta på rekruttlaget må begynne å bli nervøse for teknisk nedrykk fordi førstelaget ikke evner å spille vinnende fotball på minst de to øverste nivåene.
Jeg er jo dum nok til å leve i trua. Prosjekt Bakke er jeg heller ikke ferdig med, selv om jeg trodde at han ville ha flere seire som Enga-trener etter ett år, enn han har seiere mot Enga som trener for andre tidligere.
Dum fordi uten trua er det ikke vits å stille opp. Vise min kjærlighet til klubben. Så da er det en tro på at vi skal vinne neste kamp. Og den deretter igjen. Og så etterhvert rykke opp på slutten av sesongen.
Og det er mange som er med meg på det. Som bruker tid og penger på å følge Enga. Uansett hvor lite spillere og trenere ser ut til å ville blø for drakta, så reiser de land og strand rundt og synger seg hese for å løfta gutta på banen.
Selv når de lave skuldrene kommer, synger de for laget. Noen henger med huet på banen, vi stemmer i en ny sang. Spillere dasser oppover til midtstreken i komplett stillhet etter mål imot; vi har ryggen deres.
Men vi må begynne å gneldre litt på hverandre. Pushe hverandre til å være mer årvåkne, jobbe hardere, gi litt mer.
For det virker som at det er for lett å bare resignere.
På'n igjen
Men det er her jeg lurer på hva som er kryptonitten for A-laget. Hva som får det til å virke som det er dementorer som sirkler over dem. Hva dreper nesten øyeblikkelig den optimismen man går inn i en sesong med?
For man har sett det så mange ganger før. Hos spillere, men spesielt hos trenere. En engang energisk Rekdal som ender med å tusle med knekt rygg ut av klubben han har så mye følelser for.
En sprudlende Deila som mistet all kraft, smil og pågangsmot i tiden han var hos oss.
Fagermo, engang en pitbull med kraftig bitt både på og av banen - en trenerskikkelse media og spillere fryktet for hva som kom ut av kjeften på- men som endte opp med å bli et stille og nesten introvert skall av hva han engang var.
Samtlige fant glimtet i øyet, energien og ikke minst snakketøyet igjen, men det fordi de kom seg vekk.
For nå ser Geir Bakke ut som at livsglede, energi og håpet er tappet ut av tønna hans.
Hvordan er det mulig at en av landets mest omtalte, viktigste og ærverdige klubber greier å totalt kollapse hver eneste trener som stepper inn døra?
Vi vet at det ikke skjer i andre deler av klubben, vi vet enormt godt at det ikke er for mangelen på støtte, ei heller kan man si det er mangel på spillere som er gode nok, da de er mer enn gode nok til å hevde seg i minst Obos-ligaen.
Det er liten vits å diskutere imot, da enkeltkamper og kamper for Enga ikke betyr noe i den store sammenhengen. Om spillerne våre ble fristilt, hadde nok samtlige spilt i divisjonen over den vi blir rævkjørt i nå.
Vi har kasta ut en manipulerende og egoistisk leder. Det er røsket litt opp i styret. Men det virker ikke som det er i nærheten av nok. Fordi problemene fortsetter innad i klubben og det siver ut til a-laget.
For det kan ikke bare være trenerne. Det er umulig at Reka, Deila, Fagermo og Bakke alle kan gjøre det bra andre steder, både før og etter opphold i Enga, men som leverer mediokre resultater og bruker mer til på media som skriver mer om katastrofer, intern krangel og ingen felles vei fremover, enn de skriver om fremgangen til klubb og laget.
Det må snart bli slutt på at vi radbrekker våre egne fordi det er viktgst å ha navnet sitt som styremedlem, enn å ha en grunn til å sitte der.
Det må bli slutt på kvelertaket fra eier og de som kan drifte klubb, få lov til å drifte klubben.
Det må bli slutt på egoismen, hedonismen, intern maktkamp, samt sportslig og økonomisk mislighold.
Det må snart bli fokus på Vålerenga Idrettsforening, på Vålerenga Fotball Elite sitt A-lag, hvordan man kan legge til rette for trenere, spillere og annen sportslig personell. Vi må bli dønn ærlige på hva som ikke funker. Og så få det vekk. Være ærlige på hvem som ikke fungerer. Og få dem ut av klubben.
Kortsiktig løsning
Det skorter på banen hvor førsterekka med spillere og trenere er de som må ta kritikk, se innover, ta skylden for det som skjer på banen, jobbe for forbedringer og heve nivået, fordi det ikke finnes et eneste menneske som mener det er godt nok, akkurat nå.
Men i tillegg virker det som at det stikker så jævlig mye dypere enn bare uflaks på banen, håpløse dommeravgjørelser og en dårlig dag på jobben.
For jeg har trua på både trenerteamet og gutta på banen. Jeg tror vi vinner neste kamp. Og kampen deretter igjen. Og om det ikke skjer, får dagens utvalgte skylden. Og der peker vi supportere på forskjellige spillere i stort sett hver kamp. Og er uenig i innsats, energi og hvor viktig spilleren er for laget og klubben. Og så tror jeg på seier i neste kamp igjen. Og sånn går nå dagene.
Det som stikker dypere og dypere i Vål'enga-hjertet mitt, det som smerter mest av alt akkurat nå, er at det virker som at vi fortsatt har minst en kreftsvulst som ingen tør å snakke om, ingen tør fjerne og alle håper på at neste plasterlapp satt over klumpen skal virke på magisk vis og alt skal bare bli bra igjen.
Vi har et problem, men jeg er livredd at problemet som tynger de som trenger å løftes, ikke bare kan løses på banen.
Jeg har trua på at gutta kommer sterkere tilbake, jeg har trua på seiere og det snart, jeg har trua på at Geir Bakke får kjølen på skuta nedi vannet igjen, men jeg er ikke optimistisk for fremtida om vi skal fortsette og unnskylde oss med at det kun skorter på banen, spillerne hadde en dårlig dag eller at dommerne er udugelige.
Jeg tror vi trenger en real djevelutdrivelse for å rette opp alt annet som er feil. Drive bort djevler og demoner, få ut egoistisk pakk og folk som ikke kun ønsker klubben bra. Så får vi bare håpe jeg tar feil og et par seire løser alt.
