Overblikket: 19 strake

Det er vel over fire år siden Vålerenga sist vant i siloen på (eller i) Hamar. Det virker som om man bare godtar at sånn er det. At man drar til Hamar av plikt, ikke med tro. Det er vel egentlig bare en ting å si om det:

Kondolerer.

For eneste tegn til liv i Vålerenga-leiren var røyken fra krematoriet.

Nei, så ille var det ikke. Vi skulle likt å si at resultatet juger, men det gjør det ikke. Storhamar var bedre, akkurat som Vålerenga var bedre i Jordal Amfi. Men Vålerenga var bedre i Jordal Amfi, enn Storhamar var i siloen.

Sankt Hallvards menn kjempet med nebb og klør, men det var for unøyaktig, for mye feil i pasningsspillet. Det ble mye spill på tvers av banen på grunn av det. Da blir det vanskelig å få til noe direkte oppover. Storhamar rekker å rygge hjem i egen sone, og der er de gode når de først får summet seg.

Målene og sjansene til østkantens pøbelvelde kom når Storhamar var uorganiserte. Ikke noe sjokkerende i det. Det samme var tilstanden i andre enden av banen.

Skal Vålerenga vinne der oppe igjen må selvtilliten opp som en stå****. De må tørre å ha stake. Beklager til alle kvinner, men sånn er det i a-lagshockey for herrer. Det er det som gjelder. Respektløs fremferd. I kampen selvfølgelig, utenfor er man gentlemen.

Men det nytter ikke å komme med lua i hånda. Dere er ikke arbeidere i 1926, dere er Vålerenga i 2026! Dere er Sankt Hallvards menn, Oslos stolthet!

Ishockey er voldsomt i vinden for tiden. Vi drister oss til å si at det er hockeyfeber i hovedstaden. Publikum strømmer til Jordal, arrangementet og rammen er herlig, og i stor grad eier gutta isen i amfiet.

Men det eierskapet må gutta ta med seg ut i provinsen og virtuelt økse ned all motstand. Det er sagt om Sankt Hallvard at han også var en råtass.

Så ta opp arven da gutter.

Og hvis vi har støtt noen nå – det beklager vi ikke.

God natt Vålerenga. Hvor enn du er...