Da Lyset Slukket og Stillheten Begynte

Den følelsen av etterlengtet nostagi, nesten som sorg. 

Den følelsen av etterlengtet nostagi, nesten som sorg. Den er vanskelig å beskrive.

Den siste kampen før vinteren ble sittende igjen i meg, ikke på grunn av resultatet eller motstanderen, men på grunn av følelsen som tok over idet jeg forlot stadion. Det var 13. november 2022, og da lysene begynte å slukkes, føltes det som om noe i meg også ble slått av. Jeg hadde allerede tilbrakt tre år i Sverige uten fotball, uten et lag som virkelig betydde noe for meg, uten den pulsen som følger med kampdag. Nettopp derfor traff stillheten ekstra hardt denne gangen. Det var verken glede, sinne eller eufori – bare et tørt tomrom, en stillhet som virket større enn alt rundt meg.

Da jeg gikk gjennom utgangen, forsvant lyden av publikum altfor raskt, nesten brutalt. Utenfor var alt kaldt og mørkt. Byen virket fjern, som om den sto stille og så ned på meg mens jeg gikk alene. Hvert steg ga gjenklang i den våte asfalten, og det var som om verden hadde krympet, slik at bare jeg og den kommende vinteren var igjen.

På den lange turen hjem var det at vinterens fotballtomhet virkelig traff meg. Det er vanskelig å forklare for noen som aldri har opplevd det: den brå fraværet av noe som fyller så mye av hverdagen. Plutselig er det ingen kamp på søndag, ingen stadionlys som skjærer gjennom mørket, ingen stemmer, ingen farger. Bare en hvit, tung stillhet som strekker seg over fire måneder som en endeløs vei.

Disse fire månedene kommer alltid på samme måte: langsomt, men samtidig brått. Du går ut fra en kamp, ser pusten din henge i den kalde luften, og innser at dette skal holde deg gående helt til april. Og det gjør det ikke, ikke helt. Det blir et hull. En pause som ikke er hvile, men stillstand.

Kanskje er det nettopp dette som gjør vinteren så tung: ikke at kampene forsvinner, men at en del av hverdagen faller bort uten varsel. Du går videre gjennom mørket, måned etter måned, og kjenner fraværet mer enn noe annet. Og hvert år er forskjellig – aldri helt likt det forrige, aldri den samme følelsen, aldri den samme vinteren. Men når våren til slutt kommer, og lyset vender tilbake, merker du stille at fotballen også finner veien tilbake til deg igjen – ikke som et brått skifte, men som noe du sakte kan puste inn på nytt.