Oppvarming til Cupen, vi øver på å vinne

(c) VIF Fotball
© VIF Fotball

For en forskjell en spiller kan ha. Det er andre gangen i Vålerenga sin historie, det vil si den delen jeg husker, at en spiller kommer inn og gjør så umiddelbar stor forskjell. Jeg snakker her om Mohammed Abu, som har gitt oss den dimensjonen vi så sårt har manglet.

Den andre spilleren var selvsagt Steffen Iversen, uten at jeg her skal sammenligne de to. Det er ren glede og se den energien som har kommet inn i laget sammen med Abu. Plutselig så kjenner jeg igjen formasjoner og samhandlinger som ble drillet i treningskamper i vinter. Det er nesten utrolig at en spiller kan gjøre så stor forskjell,

Nå spilles ikke fotball av en spiller, det er en lagsport, og en mann alene vinner ikke fotballkamper. Nesten samtidig som vi hentet Abu så hentet vi også Erik Israelsson, som også er en flott tilvekst sog som virkelig legger ned manns jobb på banen.

I sommer hadde jeg mange diskusjoner over en kald forfriskende om sesongen så langt. Overgangsvinduet ble heftig diskutert, det store spørsmålet var: Hvilken type spiller skal vi hente, som kan utgjøre en forskjell? Så er det slik at når man har gjentatte versjoner av det som er den samme diskusjonen, så ender man gjerne opp med samme konklusjon. Vi var på det tidspunktet enige om at enten så måtte vi erkjenne at sesongen ble som den ble, og så gi 100% tillit til Felix Horn Myhre, og la han spille seg god nok, slik at vi til neste år har en sentral midtbane som er rustet til å dominere. Eller så måtte vi ut på markedet og hente en spiller som N’Golo Kante. Nå veit både du og jeg at en sånn spiller ikke finnes i vår prisklasse, og at Kante bare er fantasi. Men poenget her er at jeg ønsket meg en spiller, en sentral defensiv midtbanespiller som dekker rom, som er dønn solid, ser hvor ballen kommer til å ende om to-tre trekk, og som allerede har dekket det rommet motstanderen kunne ha spilt i. En sånn spiller har nå fått med Mohammed Abu, og som vi har sett i de tre kampene han har spilt så frigjør det energi i laget.

Når jeg sier at det frigjør energi i laget, så gir det seg utslag i at sidebackene våre tør å gå, de tør å stå høyt på banen, for de vet at skulle de komme noe i retur, så er Abu der og plukker det opp. Med høye sidebacker kan vi doble på kant, og vi kan skape overtall og vi kan få åpninger til back for innlegg, eller en kantspiller som kan trekke inn og avslutte.

Søndagens kamp mot Rosenborg er en blir en knallopplevelse. Vålerenga Stadion fylles opp, vi står ikke med lua i hånda, vi veit vi er gode nok til å slå hvem som helst. Spøkefullt kan man si at dette er oppvarming til cupen. Realisten i meg ser at seriegullet nok ender opp i Trondheim, ikke til trønderne, for de spiller jo på Ranheim, men til det multikulturelle Rosenborg. Akkurat det betyr ingenting på søndag, da skal serielederen få unngjelde.

Så vårt største håp om å vinne et trofe i år er i  cupen, i år som i fjor så må vi ta den lange turen opp til Trøndelag for å sende de ut av kvartfinalen. Denne kampen spilles den 26. september- Til den kampen har Klanen satt opp buss og du oppfordres til å bli med på jubelscenene etter kampen her: Bortetur

Så når dagene, og timene sakte tikker mot søndagens kamp, så kan du jo føle litt på den optimismen du har i kroppen allerede i dag. Kampene mot RBK i Oslo er ofte jevne, og i år så har jeg trua. Skulle det butte, og vi står og stanger, så vit at vi har Rosenborgdødaren Aron Dønnum tilbake, som kan komme inn på slutten å lage litt sirkus med slitne sidebacker.

All you need is Bård

Har du allerede glemt hvs som skjedde sist serierunde? Les her http://klanen.no/Blogger/Lasse-L/Dere-er-helt-raa


Vi lever i en tid av krenka. Derfor må vi fortelle deg at ikke alle Klanens medlemmer nødvendigvis er enig i meningene til skribenten, ei heller styret. Dette er ting du må ta innover deg og takle i hverdagen din.

Bli medlem i Klanen!