Fyr løs – det er høst

(c) www.grydis.no
© www.grydis.no

Det er merkelig hvor mye en seier kan påvirke en supporters humør og optimisme. Etter pyrofesten og seiersrusen mot Brann på søndag har jeg hatt en uke hvor jeg bare har gått rundt å smilt. Det er koselig å tenke at nå har oppturen startet.

Jeg har vært både irritert og direkte oppgitt over Vålerenga sine prestasjoner. Jeg har ikke gått på Facebook og blåst denne frustrasjonen utover til alle medlemmer i støttegrupper. Ser ingen poeng i å frustrere andre som er akkurat like skuffet som meg. Dette er mitt valg, jeg velger å støtte klubben. Jeg gir støtte ved å være stille og jeg trenger definitivt ikke si sånne ting som «Det må jo være lov å diskutere ting selv når det er negativt». Jeg har snakket om tingenes tilstand blant venner og diskutert hva problemene kan være, men jeg er ikke den som har alle svarene. Jeg er heller ikke tett nok på spillergruppa til å se det trenerne ser.

Jeg har sett en del treninger, og på trening, spesielt i offensive spilløvelser så har det gnistret. Samhandling, dobling på kant, lynhurtig angrep som vil skape problemer for hvem som helst av våre motstandere. Og her er vi inne i kjernen av mine tidligere frustrasjoner. At gutta kan gjennomføre så vanvittig bra på trening, med en glød og intensitet som det lyser vinnervilje av - for så å gå ut i kampsituasjon, hvor mye har sett veldig annerledes ut, nesten på grensen til det tafatte.

Kampen mot Brann, der så jeg plutselig igjen det som det trenes på. Det var ikke en perfekt kamp, men bunnsollid, og innsatsen ble kronet med seier.

Hatten av til både Samuel Fridjonsson som kriger inn første målet og ikke minst Chidera "Chiddy" Ejuke som tør og gå for avslutning fra 17 meter. Ta lærdom av det Vålerenga, alt for ofte skal vi inn på 5 meter for å avslutte. Når vi har satt motstander under press og de ligger dypt så må vi variere med mellom innlegg, spill gjennom midten på små flater, og vi må også hente frem slegga og skyte fra 16-25 meter. Da kan ikke motstander falle alle mann inn i egen 16 meter, og husk at krysset er alltid ledig.

I morgen er det Stabæk som skal få smake at Vålerenga er tilbake. Koselig å se at Odd Inge Olsen i Stabæk har så lite interessant å snakke om i egne rekker at han må fronte Våleranga for å i det hele tatt få spalteplass.

Det skal dem ha der ute i Bærum – de tror virkelig at vi bryr oss om dem. For meg er ikke dette noe derby, det er bare en nødvendig stopp i kampkalenderen. Stabæk skaper like mye engasjement for meg som å se maling tørke.

Avslutningsvis vil jeg rette en stor takk til TIFO-gruppa for å sette rammene for kampen på søndag, jeg har kost meg med bildene fra stadion hver eneste dag siden.

Har du litt tid til overs er det semifinale for Vålerenga Damer i morgen kl 13:00, den kan du lese mer om her: Støtt damene i NM-semi mot LSK lørdag! 

Vi sees må Nadderud – syng høyt, Syng Vålerenga!