Et hjem for oss, et hjem for deg...

(c) Lasse L
© Lasse L

For et drøyt år siden føyk 21- bussen fra Helsfyr forbi et påbegynt byggverk. Det kilte i magen og stolthet svulmet opp så mye at tårekanalene måtte lette på trykket.

Med min da et år gamle sønn på fanget drømte jeg meg bort hvor far og sønn sammen fikk se Vålerenga valse rundt med motstanderne på eget stadion.
"Se der danser Vål'enga..." hvisket jeg i hans øre.
"Eblubluuabliiphrrrrrr" svarte han.
"Ja, selvfølgelig skal du få sesongkort" smilte jeg tilbake.
Det var ikke bare moren til gutten som sendte oss rare blikk (ok, jeg sa 'oss', men formoder alle stirret på meg).

(c) Lasse L
© Lasse L

Mandag var jeg tilbake på samme sted. Byggverket var ferdig, foruten en liten tv-skjerm i et av hjørnene.
Stadion ruvet majestetisk og flott. Jeg hadde fått æren av å få en tur inn på det nye anlegget. En boulevard opp mot skolen og et Vålerenga emblem på en tribunevegg. Blått, rødt og hvitt lyste mot oss. Vinden blåste surt, men synet varmet.

(c) Lasse L
© Lasse L

Gresset var så grønt. Manglet bare lukten av jord og mark, men det er grenser for hva man skal tilsette kunstgresset.
Seter man skal lene seg mot, ikke sitte på. Vel, de må slås ned når vi marsjerer ut i Europa, men hjemlige kamper skal de være stått opp og man kan lene seg til de for å trekke pusten mellom høylytt synging og klapping på Supportertribunen.
Traske rundt på matta, sitte på innbytterbenken, få en ball som man 'klistret' godt utenfor målstengene…
Prøv igjen.
MÅÅÅÅL!!! På volley! «Enga leder!!!!» hørte man fra en kommentatorstemme i hodet, samtidig som brølet fra tribunen slo mot meg...

(c) Lasse L
© Lasse L

Det er deilig med drømmer. For fotballspeller kommer jeg ikke til å livnære meg som. Ei får jeg putta mål for Enga i kamp. Til det er jeg for gammal og småfeit. Øl er digg. Burger, kebab og pølse er digg. Man blir feit av sånt.
Men jeg kan fortsatt drømme.
Det er bare at jeg ikke trenger å drømme lenger.
På lørdag åpner stadion. Landets vakreste fotballjenter innvier med sin kamp, før gutta skal i ilden på søndag.
Jeg kommer til å stå og grine. Begge dager.

(c) Lasse L
© Lasse L

Jeg tusla rundt i mine barndoms kortbukser og samlet flasker under kampene på Bislett.
Jeg forgudet Pål Jacobsen, han var større enn Maradona!
Jeg vokste opp på Store Stå med nye kompiser og nye helter.
Jeg hatet Ullevål som den skiklubbstadion som den var.
Jeg sang på Bredden, så Klagemuren, så tilbake til Bredden igjen og avslutningsvis på seksjon 228.
Det har vært både drømmer knust og drømmer oppfylt.

(c) Lasse L
© Lasse L

Jeg skal stå og synge på Vålerenga kultur- og idrettspark til helgen. Drømmen om en ny og lysere hverdag realiseres på lørdag.

På Vålerenga stadion. Vår stadion. Vårt hjem.