Topplaget som aldri var et topplag

(c) Sotahjørnet.no
© Sotahjørnet.no

Vi er en klubb midt på treet. Det har vi nesten alltid vært. Men noen ganger, da er vi der - helt på toppen.

Vi er utsulta på sportslig suksess. Nå er det lenge siden vi har heva Haralds pokal og det er ennå lengre siden vi løp over gressmatta i Skien, rett mot gutta som hadde vunnet seriegull.

For oss.

Vi trenger å oppleve det igjen, og det kommer. Vi holder med en klubb som vinner. Ikke mye, og ikke ofte, men vi har en helt grei pokalhylle etterhvert. De fleste laga i Norge er ikke i nærheten av like stor pokalhylle, og vi skal være stolte av pokalhylla vår. Sjøl om det nå er snart et tiår siden sist vi løfta pokal.

1965, 1981, 1983, 1984 og 2005. Åra med seriegull.

1980, 1997, 2002 og 2008. Åra med norgesmesterkap.

Gullårene.

Toppårene. 

...og unntakene.

For vi er ikke et stabilt topplag, det har vi aldri vært. Vi hadde noen gode år på tidlig åttitall og vi hadde noen gode år på 2000-tallet.

Resten av åra har stort sett vært striskjorte og havrelefse. Og en tilsynelatende evig kamp mot nedrykk og konkurs.

Dette er ingen kul statistikk, men siden 1963 - da Norge starta med en toppdivisjon, har vi faktisk vært i divisjonen under oftere enn vi har vært på topp tre. Vi har like mange 7. plasser som vi har plasseringer på topp tre. Det er 10 av begge deler. Trist, men sant.

Vi er ikke ett topplag. Vi er godt kjent med å sloss for å overleve. Vi er godt kjent med nedrykkets sure svie. Nedrykket etter kampen mot Sogndal i tidenes pissregn er ikke en supporterlegende. Det har skjedd. Mange som var på den kampen og sto igjen etterpå for å vise støtte til gutta er på tribunen den dag i dag.

De folka kommer ikke på kamp fordi de får så mye sportslig suksess. De kommer av kjærlighet. De går på kamp og håper på sportslig suksess men opplever det sjelden. Vi er mange som har det sånn. Skuffelse og smerte veit vi alt om.

Kjærlighet til klubben kan ikke måles i antall pokaler, ei heller i antall seire.

Kjærligheta til klubben har like mange årsaker og beveggrunner som det er supportere. Alle har rett i sin kjærlighet til klubben for det er ens egen. Er det seire, seriegull og cupgull som er din greie er Vålerenga feil klubb for deg. Vi er sjelden på toppen.

Vi er et middels godt eliteserielag som tar et digert samfunnsansvar med bla Vålerenga mot rasisme og Jobbsjansen. Det er vannvittig mye annet å være stolt av i Vålerenga enn sportslig suksess. Kanskje mer enn i noen annen norsk klubb.  

Ikaros formulerte seg meget bra på FB etter tapet for Molde og jeg gjengir deler av det her:

"Ingenting gjør oss tristere enn å lese at folk sier de skal slutte å dra på kamper og slutte å følge Vålerenga tett pga seriestartens resultater. Det forteller oss at folk ikke lenger bryr seg om klubben. Den type likegyldighet er den største trusselen Vålerenga som klubb står ovenfor.

Så lenge folk bryr seg vil Vålerenga overleve både nedrykk og konkurs. Derfor kan det ikke være slik at resultatene definerer vårt engasjement. For, helt ærlig, Vålerenga er så veldig mye mer enn bare en fotballklubb!"

Amen. 

Uttrykket "Klanen er best i motgang" kommer fra et sted. Det kommer fra utallige tap, borte som hjemme. Det kommer fra kamper der vi har fått grisebank, men likevel har supporterne stått med rak rygg og sunget seg hese. Supporterne veit vi er et vinnerlag, men det finnes ingen kontinuitet i å være med i toppen for klubben i vårt hjerte. 

Ikke ennå!

Det er mest havrelefse og striskjorta på oss. Og legger vi lista på at vi er et middels godt eliteserielag er vi faktisk inne i vår beste periode noensinne - uten nedrykk. Vi er inne i den 15. sesongen på rad uten nedrykk. Det har klubben aldri klart før. Aldri.

Og så er det jo slik at man må lære å tape før man virkelig setter pris på å vinne. Vi kan å tape helt ut til fingerspissene.

Dessverre.

Men vi har lært å glede oss over oppturene også. For oss er seier aldri en selvfølge, for oss er seier alltid stort. 

Husker du 4. runde i serien i fjor? Vi sto med tre tap på rad og hadde null poeng. Vi hadde ikke engang scora mål i de tre kampene, men hadde sluppet inn 5. Vi møtte Stabæk borte, og de tok ledelsen 1-0. Så dukka Deshorn Brown opp og utligna. 1-1, vi hadde scora! Vi feira det målet som om vi hadde vunnet seriegull. En jævla scoring, men den var stor og viktig der og da. Og deilig! Vi tapte kampen 2-1 men gleden folk viste over den scoringa blir med meg i grava, jeg glemmer ikke det.

Husker du den intense gleden i 2005? Da vi vant serien? Eller de enorme gledesscenene i 2008 - da vi vant cupgull? 

Det er de øyeblikkene vi lever for. De opplevelsene er så vannvittig deilige, og det kommer flere.

Banna bein, det kommer flere opplevelser der vi er best, der vi troner på toppen. Der seieren er vår og pokaler løftes over hodet.

Inntil den tid må vi smøre oss med tålmodighet, og fortsette å gå på kamp for å støtte laget i vårt hjerte. Vi kan bruke den tida godt. Vi kan jobbe med å gjenreise supportergjerninga vår til å bli landets beste.

Om det er slik at vi igjen må bli best i motgang på grunn av manglende sportslige resultater - ja, da får vi bli det da.

Klubben kan ikke gjøre oss til landets beste supportere. Det må vi fikse sjøl. Det kan være vår gave til klubben, og vårt bidrag til at vi atter en gang blir landets beste klubb.

Det starter allerede på søndag klokka seks, mot Sogndal. Du kan velge å gi faen i laget og droppe kampen, eller du kan komme på kamp og bidra. Vi har bruk for deg.

Valget er ditt, akkurat som det alltid har vært.

Jeg håper du velger Vålerenga.