Takk!

(c) EspenB
© EspenB

Vi hadde ikke vunnet på Lerkendal siden 2005, det gikk over i går.

Vi var et dusin klansmenn som skulle ut på landet
Det varte ikke lenge før vi måtte late vannet
Så kom vi opp til Otta der kom vi ikke lenger
For der sto lensmann Hansen, med sine tatervenner

Det lyder kjent?

God gammel låt på Whiskey in the jar, dette. Lensmann Hansen avskilta en supporterbuss for flere tiår siden. 

I går var den sangen gyldig. Vi var et dusin på bussen opp til Trondheim, det er ikke mange. Et dusin stolte, sterke supportere med tro som kunne flytte fjell. Tilbakemeldingene fra de som reiste på vei opp var entydige og klare:

Jeg hadde ikke satt meg på denne bussen om jeg ikke hadde troa på at Vålerenga kan vinne.

Så satt vi der da, og så på hverandre. Alle visste at vi ikke hadde slått Rbk borte på godt over ti år, vi snakka om at cup er cup, alt kan skje og at det lå i kortene at vi kunne ta dette hjem. Vi var digre underdogs, og alle veit at Vålerenga er farlige når ingen andre forventer noe.

Vi hadde troa. 

De fleste satt hjemme. De gadd ikke reise opp til Nidaros for å bli pissa på. Ville ikke gjennom den ydmykelsen nok en gang.

De hadde ikke troa.   

Vi har lært av historien, så bussen kjørte Østerdalen. Lensmann Hansen så aldri oss, han hadde ikke en sjanse.

Ikke Rosenborg heller!

Undertegnede var inne på det før vi reiste. Jeg hadde trua. Det var David mot Goliat, men jeg hadde troa.

Jeg vil anslå oss til et stedmellom 100 og 150 på tribunen. Mye bra folk. Folk som synger, folk som gir jernet. Stemninga var upåklagelig selv om vi fikk en i trynet tidlig i kampen.

Vi malte på. Fortsatte ufortrødent med støtte til spillerne.

Spillerne malte også på videre til tross for en i fleisen.

Og plutselig satt den. Unggutten Aron Dønnum lada slegga og ballen føyk inn i nettmaskene via et Rbk-bein.

Tribunen revna!

Vi var bare tilbake til utgangspunktet før kampstart, men tribunen revna.  

Lars påstår at målet er hans. På 1-0 sukka han tungt på tribunen og sa oppgitt at han går og pisser for da scorer vi.

Lars fikk rett. Da han kom tilbake sto det 1-1!

I andre omgang spurte jeg Lars om han ikke kunne gå en gang til, for vi trengte ei scoring.

Men Lars måtte ikke på do.

Jeg måtte imidlertid veldig, så jeg gikk ut av tribunen og inn på toalettet. Jeg sa at nå tar jeg en for laget og gikk.

Brølet som traff meg i ryggen var ikke til å ta feil av. Det var massivt, det var digert og det var nært.

Det kunne bare bety en ting.

1-2! 

Vi hadde snudd kampen. 

Mens jeg lot vannet gå.

Jeg løp tilbake og fikk med meg Kjelsrud Johansen på storskjermen. Han bare hang og hang i lufta. Hang der til kula fra Juklerød traff perfekt på pannebrasken.

For en deilig scoring!

Og den holdt helt inn. Vi greide det. Dommer blåste for siste gang. Vi var videre i cupen.

Vi hadde slått Rosenborg.

På Lerkendal.

En massiv opplevelse!

Nå venter et annet godt fotballag i semien. Det står bare ett lag mellom oss og cupfinale nå. Sarpsborg 08 hjemme på Valle.

Vi er en kamp unna finalen og vi må slå dem. Vi bare må.

Jeg vil oppleve cupfinale med laget mitt igjen og nå er vi en kamp unna.

Vi er en kamp unna finalen. Klarer vi å få til dette kan det bli Europa neste sesong, vi er bare to kamper unna Europa! 

Men før vi møter Sarpsborg vil jeg tilbake til opplevelsen i går.

Og takke.

Takk til spillerne som ga meg en opplevelse som er så stor at den blir med meg til dagen jeg dør. 

Takk til supporterne som tok turen for å støtte laget. Uten dere er ikke klubben noenting.

Takk.

Jeg starta med en sang og vil avslutte med en annen. Brakkebandet skrev denne og endelig er den relevant igjen:

Vi drar til Oslo vest

kun en gang i året

Og da er det greit

Å bruke tida

på å hente Haralds pokal!