Tromsø borte i fjor - sett fra Bohemen

(c) VIF-fotball
© VIF-fotball

Vålerenga møter Tromsø til en ekstremt viktig fotballkamp i morgen søndag. Nå som det bare er ca et døgn til det smeller passer det fint å dra opp fjorårets godbit av en match. Jan Mayen fulgte den ville matchen på Bohemen og har skildret alt fra mål og baklengs til følelser og stemning. 

Noen ganger - spesielt når laget ditt ikke har vunnet på mange kamper - er det lett å henfalle til en depressiv, trist og inneslutta holdning. Jeg har hatt den holdninga i mange dager nå, laget mitt har ikke levert. Ting har rett og slett vært trist.

Å påstå at jeg gleda meg til bortekampen mot Tromsø i fjor er en gedigen overdrivelse. Forrige seier i serien der oppe var tross alt i 2006, og laget mitt har gjort sitt aller beste for å sette min lojalitet, hengivenhet og kjærlighet på prøve i det siste. Tapene vil ingen ende ta.

Jeg tok det for gitt at kveldens kamp kom til å bli en fortsettelse av tristessen som omfavner min supportergjerning, men mannet meg likevel såpass opp at jeg dro til Bohemen for å se kampen med venner. Skal vi gå i døden, kan vi like godt gå dit sammen.

Tromsø, laget som knapt har scora eller samla poeng i år tok selvsagt ledelsen omtrent før kampen var i gang. Forsvaret vårt lekte saltstøtter med den største selvfølgelighet. Det tok tre minutter før Satan la sin klamme hånd over Vålerengas menighet på Bohemen. Skjellsordene hagla fra folka rundt meg og jeg lukket øynene, bøyde nakken og tenkte: Jeg hadde altså rett, dette går til helvete.
Igjen. 
Fotball er ikke det minste gøy.

Etter 17 minutter fikk jeg smilet tilbake: Herman Stengel banka kula i krysset og det sto 1-1.
Vi fikk to minutter på veien som fører til paradis før slangen i gresset - de kaller ham Kobraen - satt 2-1 til Tromsø. Igjen stirra jeg ned, denne gangen på skoene mine, og lurte på hvorfor jeg gadd å bry meg.

Jeg hoppa av barkrakken og satt meg på pinebenken. Der satt jeg til matchuret viste 41 minutter. Jeg var så opptatt med å kjefte verden huden full for at grinepelle Grindheim var dårlig at jeg ikke fikk med meg den herlige buen på frisparket han sendte mot bakerste stolpe. Der dukka Larsen opp og sendte meg fra pinebenken og til himmels. 2-2. Jeg var i himmelen på 2-2!

Pausa gikk med til preik med kjente og det er jo stas. Tida flyr når man har det gøy, og på Bohemen flyr den raskere enn alle andre steder jeg har vært. Jeg hadde knapt funnet plassen min før Tromsø kasta ei bøtte med isvann i trynet på meg i form av et sleivskudd. 3-2 til dem og helvete var løs. Mine venner kom med uttrykk selv horene i røykfylte kneiper langt sørpå ville rødmet av.

Selv ble jeg bare stille.

Jeg har med meg ei drøy uke med fire nedturer i sekken og nå får jeg den tredje nedturen bare siden avspark. Vi skriver 53 minutter av kampen og det gjør meg mutt. Jeg, som aldri holder kjeft, er mutt.

Vålerengas spill gir intet håp og ingen tro. Jeg vurderer å gå hjem. Legge meg på senga i fosterstilling og lide til jeg sovner. Noe får meg likevel til å bli. Jeg tipper det er ølet og vennene.

Mutte meg sitter uansett rolig i 21 mutte minutter. Klokka passerer 74 minutter, og den går sakte selv om vi ligger under. Så får Vålerenga en corner. Egentlig ingen big deal det, det er jo verdenskriger oftere enn Vålerenga scorer på corner. 
Corneren er ikke god, men den fører til klabb og babb i feltet. De rød/hvite kaster seg fram og stopper skuddforsøkene til våre menn. Selvsagt gjør de det, vi scorer aldri på corner.

Klabb og Babb vil imidlertid ha et ord med i laget og sender ballen til Grindheim. Grindheim leiver til og inn fyker den. Kula møter nett og det står 3-3. Bohemen eksploderer. Hender klaskes mot hverandre og klemmer utveksles. Vi får et poeng, i det minste, de scorer jo ikke fire. Aldri i verden om de scorer fire.

Tre minutter går og vi flirer tilfreds til hverandre. Rett under smilene våre får Vålerenga en overgang og kjører på. Kula ender hos Rasmus med loffen som setter ballen under Kongshavn og i åpen kasse. Det blir stille på Bohemen.

I ett nanosekund er det helt stille.

Så tar Bohemen fullstendig av. Vi har snudd kampen! Dårlige, miserable, tafatte Vålerenga har snudd kampen. Elendige oss leder! Det står 3-4 på Alfheim og vi bader i lykke. Folk danser, synger og koser seg. For tre minutter siden lå vi under, vi var i helvetes forgård, og nå leder vi. Det finnes en gud og han holder med Vålerenga!

Vel, herren gir og herren tar. Vi surfer rundt på Bohemen på hver vår gledesbølge da forsvaret til Vålerenga bestemmer seg for å la kamp være kamp og heller stå med hoftefest. Det smeller bak Langer og gledesbølgene på Bohemen forvitrer i en sky av målløshet. Det står 4-4.

Faen!

Vi har nettopp holdt nøkkelen til Nirvana i neven bare for å oppdage at den er borte igjen. Opprådd skifter vi blikk og pakker tanken på seier nederst i sekken. Det var gøy så lenge det varte.

En luring roper at det er ennå minutter igjen av kampen, vi rekker å score ett til. Jeg rister på hodet og mumler noe om overoptimistiske Vålerengasupportere. Byen er full av dem og de tar altfor ofte feil til at jeg skal gidde å håpe på noe ekstra. Jeg ser for meg det motsatte. Vi er på vei til helvete igjen, og vi reiser på første klasse. Bare vent.

Vi snakker om det mens minuttene renner ut av kampen. 4-4 da, gitt! Sykeste kampen siden Stavanger i fjor. Den endte 5-5. I hodene våre er kampen egentlig over. Det blir ikke mer nå. Vi får med oss et poeng hjem i alle fall.

Da mottar Zahid kula innafor Tromsø sin 16. Han vender bort to karer men klarer ikke å komme i skuddposisjon der han står med ryggen mot mål.

Zahid, som jeg har tyna hele kampen. Ute av form, sa jeg. Uten selvtillit, sa jeg. Bytt ham ut, sa jeg. Zahid er uberørt av kritikken og løfter blikket. Han får øye på Fredheim Holm. Fredheim Holm kommer løpende på vår høyre side og inn i 16. Zahid flikker ballen og Fredheim Holm har plutselig åpent mål. Den forløsende pasninga ekspederes videre og nettet buler bakover.

Nettet buler bakover, og det kan bare bety en ting.

Mål!

Denne gangen slipper Bohemen å vente et eneste nanosekund. Bohemen revner fullstendig. Folk er oppå hverandre, folk er under hverandre. Kjente og ukjente er ei mølje godt akkompagnert av øl og vin som fyller lufta. Ekstasen er et faktum. Det danses i taket og det brøles av glede. Mannen som har hele verden i sin hånd har gjort det. Han har scora. Det står latterlige, usannsynlige, vidunderlige og vakre 4-5.

Til Vålerenga. I Tromsø!

At en liten seier så langt mot nord skal kunne bety så mye. Jeg tror jeg dævver. Av lykke!