Etterlysning: Justervesenet på Valle

(c) Grydis
© Grydis

”Inntil videre velger jeg å tru. Så stoler jeg på at I veit når vi må snu”. 

Det skrev jeg i innlegget Det å væra Vål`enggutt om dagen.. i Juli. I tiden etter trodde vi det snudde. Mye ble sagt. Deila kom. Gutta var tilbake!  

Det var den gang da. Nå er vi igjen der at vi må snu og denne gangen på ordentlig. Deila er her enda, forresten. Men... Det er flere årsaker til at vi nå må justere. Saklige årsaker sådan, velger jeg å mene. Så kan det alltids argumenteres for at de som får betalt for å drive med dette, vet best. Av og til er fotball såpass enkelt at de som er utstyrt med øyer i skallen ser at det er rusk i maskineriet og at vi er bedre enn det vi får ut. Sesongen skal ikke spilles ferdig uten at alle kluter klemmes tørre og akkurat nå inkluderer det dette innlegget. Heldigvis ser Klanen ut til å forstå alvoret. Mange møtte opp for å støtte gutta. Gledelig at det er trangt på bredden, spesielt når vi skal spelle fotball til midtvinters.  

Varsellampa som blinker sterkest, er den som går på at det ikke dras i samme retning. Kroppsspråket til spillere, trenere og støtteapparat viser klart at mange merker presset; det verserer ulike oppfatninger av hva som skal gjøres i ulike situasjoner. De frustrerer hverandre. Mest av alt blinker den fordi mye av det som i fotball skal gjøres med intensitet og trøkk, skjer på halv maskin.  

Det skjedde ingenting nytt rent taktisk søndag kveld. Vålerenga Fotball Elite prøvde på det Vålerenga Fotball Elite har prøvd på i hele år. Det som gjorde opplevelsen uvanlig trist, var at vi ikke fikk til det vi tidligere har fått til heller. Det satte Stabæk - som åpenbart hadde gjort hjemmeleksa si på forhånd, en kontant stopper for. Det underlige er at vi tilsynelatende velger å avstå fra å gjøre det samme. Nemlig utfordre Stabæk på de åpenbare svakhetene de har. Isteden fortsetter vi med det som i det siste har gitt minimalt med avkastning. Jeg skal ikke spekulere videre i hvorfor det er slik. Det tjener ingen. For alt jeg vet kan det være hundre gode, gjennomtenkte forklaringer bak det. Slik denne skribenten ser det, lå mye til rette for å legge mer konsekvent press på bortelaget enn vi fikk til og at slike disposisjoner kan man justere seg frem til gjennom en trenings uke. En nøktern analyse følger.  

Stabæk har trege, men hodesterke midtstoppere. De står høyt lenge- også under press- og ligger kompakt defensivt. Backene er kjappe og relativt tekniske, og midtbanespillerne uselviske som selger seg dyrt. Hovedmålet til Stabæk på bortebane etter at denne energiske sør-europeeren tok over, har vært å lukke rommet mellom eget forsvar og midtbane ved å ligge tett og smalt. Da åpnes det opp for 1 mot 1-situasjoner på kantene, noe det selvfølgelig tas høyde for. Ved å stole på backene, så kan vingene også ligge høyt og lukte kontringer. Viktigst av alt så vil to rutinerte og duellsterke midtstopperne kunne hamle opp med det meste av det som slipper forbi backene. Hvis noe da slipper forbi backene. 

Når jeg skriver at vi ikke utfordrer Stabæk på deres åpenbare svakheter, så betyr det konkret at vi ikke evner å sette stopperne under press ved å trykke baller i bakrommet og utfordre på fart. Videre sende inn kantene våre i mellomrommet slik at motstander havner i undertall på midten og noen av våre nødvendigvis får rom. Det er dels slik kampbildet ble de siste 15-20 minuttene da DFH kom inn, foruten presset i bakrom. Da vi trengte hissige gjennomløp i bakrom fra sultne midtbanespillere, så fikk vi grinete peking og fekting med arma rundt midtbanesirkelen. Sakor prøvde riktignok, men å løpe rett frem parallelt med både ballfører og oppasser er sjeldent nok for å skaffe seg tid og rom til å avslutte. Det gikk i alle fall i riktig retning.  

Slik jeg forstår søndagens match i etterkant, så synger ikke det mannskapet som ble sendt på banen samme sang. Enkelte skal bygge bakfra, koste hva det koste vil. Andre skal fortest mulig fremover, selv uten å ha med seg noen som vil det samme, mens andre igjen virker mest opptatt av å være forbanna og oppgitt. Men, det finnes håp. De resterende lagene vi skal møte har mange lignende svakheter som Stabæk. Det må være lov å håpe at vi greier å få utnytta mer av svakhetene til motstanderen enn vi bevitnet sist. For gutta har det inne. Det vet vi. Mot Bøfla skal i alle fall gutta flyte på en sky av støtte fra Bredden!  

Til slutt; jeg registrerte at en ansamling tilskuere på kortsiden benyttet sin ytringsfrihet til å formidle at visstnok alle fra STB suger k*kk. Budskapet inspirerte definitivt Miniklanen som sto 15 meter bortenfor til å oppnå store ting her i livet. Størst av alt var nok likevel gleden og støtten spillerne på banen kjente når dette imponerende verset ble gjentatt til det kjedsommelige. Om ansamlingens steinalderfornærmelser nådde helt bort til motsatte kortside er på nåværende tidspunkt fortsatt uvisst.