En landsens mann bekjenner

(c) Wiki
© Wiki

Som de fleste andre på denne tiden av året har også jeg feriert. I år for å besøke svigerforeldre i en søvnig by med ålreite kyst- og fisketradisjoner på Vestlandet.

Flyturene i seg selv gikk sånn passe. Akkurat sånn at jeg i det stille lurer på hvorfor i helvete vi absolutt må å ta med et spedbarn med åpenbar flyskrekk på flytur. Tur-retur også, bare for å gni det inn. Så der satt jeg, mellom propeller og ramaskrik.  
Tenkte over hvorfor det er så viktig for meg å gjøre denne reisen. Hvorfor det er så viktig for meg at kidsa vokser opp i den rause byen, men også få en del av norsk småbytradisjon i et arbeidersamfunn på kysten under huden.  

Tankeprosessen får bråstopp i tema Klanen, og den potensielle kruttønna Supporter-tribune 2017. Fordi det handler om oss, om grasrota. Om samling på topp (selvfølgelig). Om tilknytning. Om å gi og ta for å smi nye bånd. Men også om normer og verdier. Alt kan ikke ligge i potten. Noe må bli med, noe må hestehandles om, og noe må ut av vinduet på veien dit vi skal.  

Men. Klanen er det største, definerende supportermiljøet i Enga og Norge, og må i så måte være leverandør av bredt anerkjente premisser i møte med nye tanker. En som har kjøpt samme produkt i 10, 20 eller 30 år, forandrer ikke automatisk handlevanene fordi det kommer et nytt alternativ som ser fett ut. Ikke trenger man det for å være kul, heller.  

Gjengen min (som var på sitt største mellom 2004-06, go figure..) sto på kortsida tidlig på 2000-tallet, med 1. runde i UEFA mot Newcastle som et livslangt minne og høydepunkt (prøver å nevne den kampen så ofte som mulig, fordi det var noe nært euforisk stemning under taket). Flytta over til Bredden i senere år. Ikke fordi jeg ble gammel og gretten (jeg var 25 år, da), men fordi gjengen ble tynna ut, og jeg var på søken etter noe stødig som alltid var der. Ikke nødvendigvis på grunn av trøkket. Mer det åpne, det vedvarende, det inkluderende, men også rakrygga og definerende fellesskapet. Indrejustisen når det gikk galt. For det gjorde det av og til. Men vi berga (-er) alltid.  

Enkelte har mulighet til å si at de har vokst opp med Enga-kamper siden morsmelka. Fått inn kutymene fra starten. Det gjelder ikke for meg. Jeg har måtte lære meg det. Sånn sett synes jeg reisen fra kortside til langside har vært en ålreit måte å indoktrinere etiketten på. 17 år and counting. Halve livet, nesten. Med en mer eller mindre stødig kurs. Nå opplever jeg at etiketten vingler. Ikke den foranderlige delen som må være dynamisk, som tar opp i seg innovative og kreative forslag for å fornye seg. Den skal vingle hit og dit. Men den definerende ryggmargen, den må stå fast.  Nå for tiden mener enkelte at det er vesentlige saker det må forhandles om for å komme andre tanker i møte. OK med nye impulser. Ikke OK å legge bak seg tiår med tradisjoner på veien.  

Når det nå er slik at vi befinner oss der vi gjør, og vi heller ikke bør forvente å ligge blant topp-3 hvert år, så må vi kikke oss selv i speilet hva angår antall supportere. Vi er del av en klubb som er ekstremt utsatt for variasjon i fremmøte, alt avhengig av sportslige resultater, dessverre. Forståsegpåere forklarer det med alt mulig, men når laga i Oslo i Post-Nord ligaen har like stor tilhengerskare som ditt lokale Tippeliga-lag, så får du vurdere sjæl. Kort sagt. Vi trenger alle-mann-alle for å koke slik vi koke kan og koke vil. Det handler om å ønske folk velkommen innenfor et tradisjonsrikt fellesskap som fungerer. Klanen er på sett og vis raus, den er glemsk og tilgivende, men den holder hodet høyt og består både av folk som har dedikert deler av livet sitt til den. Det er ikke bare å ”just get along”.   

Jeg innser smått om litt at småstedet jeg har feriert på har gjort inntrykk på meg, og at det er derfor dette tema plutselig velter innover meg. Det handler om at småsteder formidler konkrete verdisett tydeligere og mer presist enn Oslogryta, på godt og vondt, selvfølgelig. Forteller historier om hva som betyr noe, når alt kommer til alt. Om uskrevne regler som regulerer, holder folk i tøylene og tar vare på identitetsmarkører som skaper fellesskap og trygghet. Mulig jeg var spesielt utsatt, der jeg satt på oldis-cafèen omringet av napoleonskaker og pensjonister som meldte både det ene og det andre, på samme tidspunkt hver dag. Men inntrykk ble det. Og at det er derfor det er viktig at vi er innom der i lengre strekker fra tid til annen. For å bli minna på det konkrete som jeg opplever viktig i et liv, i en tid hvor forandringer og nyvinninger skjer fort.  

I Klanen er spilleregla brede og lause i ramma, såpass vide at alle bør kunne forholde seg til dem, ikke fordi de nødvendigvis er moderne eller trendy, eller tatt med fra et bedre sted, men fordi tradisjon må av og til være tradisjon hvis det gjør deg til noe spesielt. Det gjør Klanen. Ta med en pose Doc og syng deg hes. Hes for Vålenga!