Dialog a la NFF

(c) Eivind Hauger
© Eivind Hauger

Vi er mange i den utvidede fotballfamilien som føler frustrasjon ovenfor NFF, men tross alt så har de fleste av oss forsøkt å holde en konstruktiv tone. Noen har gjort det av frykt for å havne i unåde og noen fordi man tross alt kan oppnå dialog og resultater om man bare jobber lenge nok. Denne måneden signaliserte NFF at vi ikke lenger kan regne med det.

NFF er i utgangspunktet en reaksjonær organisasjon. Med dette mener jeg at de enten unnlater å ta stilling til, eller svarer «nei», til de aller fleste forslag. I mange tilfeller ønsker de å bidra positivt noen år senere, særlig i åpenbart positive aksjoner som «gi rasisme rødt kort» eller bruk av regnbueflagg for å signalisere at alle legninger er velkommen på kamp. Dog aldri uten motstand først og alltid med muligheten til å sole seg i glansen i ettertid.

Noen reiser har vært lengre enn andre, og arbeidet med forsvarlig og lovlig bruk av pyroteknikk på norske tribuner er definitivt en av de lengre reisene. Det er godt over 10 år siden vi begynte arbeidet med å få et reglement på plass.
For 8 år siden la jeg frem et forslag til reglement for bruk av pyroteknikk på norske tribuner, godt hjulpet av representanter fra Kjernen og Kanarifansen. Regelverket gjorde det mulig for hjemmelaget å søke om – og ta ansvar for – gjennomføring av tribunearrangementer som inneholdt pyroteknikk. Brannvesen, «huseier» og politi måtte selvsagt vurdere søknadene og godkjenne. Hvis faginstansene sa ja, hadde fortsatt NFF det siste ordet. Etter ett år eller to fikk vi også på plass en mulighet for supporterklubbene å søke generelt om bruk av pyroteknikk for en sesong av gangen.

Pyroteknikk er viktig for mange supportere. Så viktig at man drev med dette også før det var lov. Akkurat som med bannere og flagg, som også var forbudt da supporterne begynte å bruke dette. NFF brukte lang tid før de tillot det, men først etter at praksis allerede hadde etablert seg. Når det gjaldt pyroteknikk, reagerte de istedenfor med å øke bøtene dramatisk. Der man tidligere hadde fått bøter i størrelsesorden 5-15.000 kr, steg bøtene raskt til 40-, 50-, 75- og over 100.000 kroner. Slike summer påvirker fotballklubbers økonomi og mange kviet seg for å påføre klubben de skulle støtte slike bøter.

Resultatet var svært problematisk: De aller fleste som hadde høstet erfaring med å håndtere pyroteknikk (primært såkalte nødbluss) og som samtidig hadde følt et ansvar for å sikre trygg håndtering, var de samme som var «for ansvarlige» til å skaffe klubben så store bøter. Dette førte ikke til noen kraftig reduksjon i bruk av pyroteknikk, men det gjorde at initiativet havnet hos andre folk. Skal man generalisere kan man si at de nye initiativtakerne jevnt over var mindre opptatt av dialog, planlegging og sikkerhet. Det var etter økningen av bøtesatsene at vi fikk de første brannskadene på norske tribuner. Dette ble forsøkt kommunisert til NFF. NFFs respons var å true med poengtrekk, til tross for at deres eget regelverk ikke hadde hjemmel for dette (poengtrekk var hjemlet i kapittelet om økonomisk mislighold).

Supporter-Norge ble delt på midten mellom de som var redde for hva NFF kunne finne på mot egen klubb på den ene siden, og de som ikke fant seg i at deres egen klubb ble tatt som gissel fremfor å ta dialogen. Klubbene på sin side uttrykte fortvilelse. De var ute av stand til å hindre supporterne å smugle nødbluss inn på stadion, men ble bøtelagt kraftigere for hver eneste gang, uavhengig av hvor lenge det var siden sist noen valgte å smugle noe inn på stadion. I tillegg til bøtene, fikk klubbene dramatisk økte utgifter til sikkerhet, som var høyere enn summen av bøter hvert eneste år.
Hver gang NFF bøtela en klubb, brukte de manglende sikkerhet som begrunnelse for å øke bøtesatsene. Dersom sikkerheten var godt dokumentert, lot de være å nevne det, men økte satsene uansett. Samtidig begynte en stadig økende andel av publikum i Tippeligaen å klage på at de ikke følte seg velkommen på norske tribuner. De stadig strengere gjennomgangene av klær, hulrom og vesker ble opplevd som ubehagelig. Litt uti denne perioden, vedtar UEFA -mantraet «if you build a prison, you get prisoners». NFF har den dag i dag ikke lettet på sikkerhetskravene.

Man skal være forsiktig med å spekulere i andres motiver, men jo oftere NFF uttalte seg, jo oftere var det frykt for «svenske tilstander» og utbredt hooliganisme som kom til overflaten. NFF syntes å tro at jo mer man så tilløp til utagerende supporterkultur (inkludert nødbluss), jo nærmere kommer man lovløse tilstander på norske tribuner. Det NFF ikke forstår er at det ikke er den aggressive estetikken i seg selv som er det vesentlige i en slik utvikling, men konteksten den skjer i. NFF var i ferd med å skape en kontekst bestående av manglende dialog, knallharde sanksjoner og noe som minnet om en kriminalisering av vanlige supportere. NFF hadde observert en utvikling i Europa de ikke likte, men ignorerte konteksten den skjedde i.
Ironien i det hele er at de i sin iver etter å forhindre denne utviklingen, skapte NFF konteksten en slik utvikling kunne skje i, helt på egen hånd. Mange forsøkte å advare. I denne perioden var det gode rekrutteringsforhold i casuals-miljøer i Norge. Det førte også til splid og polarisering bak de mer konstruktive delene av supporter-Norge, noe som ga ytterligere handlingsrom for andre og negativ utvikling.

Supporterne advarte, klubbene advarte og NFF ignorerte. Noen som derimot lyttet var politiet, kanskje spesielt OrgKrim og Majorstuen politikammer. Det var splid internt i politiet også, og jeg var selv til stede da flere representanter for nevnte institusjoner åpnet et dialogmøte med å forklare sin kollegas fravær med at han ikke helt forsto situasjonen og muligens manglet evnen til å kommunisere med enkelte av partene i rommet. Politimannen som holdt på å velte dialogen egenhendig, og dermed ble holdt utenfor videre dialog av politiet selv, var fram til da mest kjent for å trakassere både de voldelige og utagerende (men ikke-voldelige) delene av Vålerengas supportermiljø gjennom vinduet på politibilen sin. 

 For noen år siden ble han ansvarlig for sikkerheten i NFF.

I hele denne perioden ble det jobbet iherdig på bakrommet opp mot NFF med nytt reglement. Lars Stensby hadde jevne møter med representanter for supporterne, og etter flere år kom man fram til et forslag man turte å legge frem, i håp om å få regelverket vedtatt. Denne dialogen var en ekstremt viktig grunn til at vi ikke så en mer dramatisk utvikling i bruken av ulovlig pyroteknikk på norske tribuner. Muligheten for konstruktiv dialog og framskritt ble brukt som argument for å roe de mest utålmodige iblant oss. Det fungerte dempende, først og fremst fordi de av oss som var involvert i prosessen kunne si at ting beveget seg sakte, men sikkert fremover. Og ikke minst fordi vi kunne si dette uten at det var løgn og med integriteten i behold.

Denne sesongen har vi, for første gang på over 10 år, sett at utviklingen går bakover. Dialogen er vekk og det er ikke lenger mulig for meg, eller mine «kolleger» tilknyttet andre lag, å mane til ro med lovnader om en mer konstruktiv vei til målet. Ikke med integriteten i behold. Ikke hvis vi skal snakke sant.
Den viktigste grunnen til at jeg nå har innsett dette, er «dialogen» jeg har hatt med NFFs sikkerhetsansvarlig, Geir Ellefsen og hans sjef Nils Fisketjønn.

Dagens regelverk ble til gjennom et trepartssamarbeid mellom NFF, fotballklubbene og supporterklubber. Kort tid før sesongstart annonserte NFF at de kommer til å endre praksis uten å endre regelverket. Det er ikke lenger brannvesenet som skal vurdere hva som er brannfarlig, dette skal NFF selv vurdere, og de har konkludert med at publikum foran/nedenfor pyroteknikken er farlig. Ingen av de to andre partene var klar over dette før det var bestemt.

Jeg, og mange med meg, har forsøkt å få en begrunnelse for endringen. 
Det er ikke lett å få begrunnelser ut av NFF, men det kan virke som at et uforsvarlig gjennomført arrangement er årsaken. Slik dette arrangementet er beskrevet, skulle det være enkelt å forhindre det 

(c)
©

Per i dag har jeg gitt opp, og jeg vil tro NFF bare er noen uker eller måneder unna å miste resten av supporter-Norge. Kommunikasjonen fra nå av vil nok skje med utestemme og ingen av de jeg vet om som har vært konstruktive bidragsytere de siste 10 årene, har tid eller motivasjon til å redde denne dialogen lenger. Klubbene vil manøvrere minefeltet som best de kan. Noen vil reagere med å gjøre det kjipere å gå på stadion og utestenge masse mennesker, mens andre vil finne andre løsninger. Om noen tør å ta til orde mot NFF er jeg usikker på.

Det er trist å se at dialogen er borte, men hvorfor skal vi opprettholde en dialog og sette egen integritet på spill, når NFF kan fjerne resultatet av 10 års samarbeid uten engang å spørre oss?


Vi lever i en tid av krenka. Derfor må vi fortelle deg at ikke alle Klanens medlemmer nødvendigvis er enig i meningene til skribenten, ei heller styret. Dette er ting du må ta innover deg og takle i hverdagen din.

Bli medlem i Klanen!