Det å væra Vål'enggutt om dagen...

(c) Line Svalastog
© Line Svalastog

Vårt frieri om flere bidragsytere til klanen.no ga ikke så mange nye fjes, men de som meldte sin interesse leverer varene. Her er Tylikryssets debut om livet som VIF-supporter etter nok et blytungt tap på søndag. 

Slukøret og med uttrykksløse ansikt vender vi hjem. Nok en kveld skal tilbringes i ambivalensens mørke hule. Som vanlig, skulle jeg til å si, forteller motstanderens trener, i dette tilfellet Fagermo, om en meget solid gjennomført bortekamp mot en god motstander som snart henter trepoengere regelmessig igjen. Den har jeg hørt før. Imponert over Kongeblått, du ja. Som nok en gang står igjen uten et kløyve poeng etter en ålreit prestasjon. Det begynner å bli smått parodisk. Greier liksom ikke bli skikkelig sur, heller. Trur på det sjøl. Bare marginer som må til før poenga fosser inn som allerede oppbrukte feriepenger på konto. Innafor begge bokser, i hvert fall. For mye av det som skjer mellom de to sekstenmeterne kontrollerer Enga, og det på en severdig måte, spør du meg.

Det er fremoverspillet som er kilde til den største nytelsen, og dessverre også det størst ubehaget. Ulike måter å angripe på er et must, yes sir. Det gir uforutsigbarhet, og det skaper rom for at flere typer kan benytte spissferdighetene sine i ulike situasjoner. I Enga er det hovedsakelig to måter å angripe på som fremstår synlig planlagt. Den som oftest benyttes, og som mange river seg litt i håret for, er etablert spill høyt i banen. Back og kant, og for så vidt også tiern, er flinke til å ta med seg ballen fremover i kjappe klyv, før en kort støtte kommer og ballen flyttes sidelengs av ballsikre typer som har dytta etter. Det gjør motstanderen lav, og gir oss et hyggelig ballinnhav. Men det blir sjeldent veldig mye mer enn det, da. I hvert fall enda.

Det vi også ser, som i likhet med overnevnte angrepstype er ytterligere årsak til økende hårtap, er at ballen flyttes hurtig i korridor fremover, og holdes der av en spiss  eller tiern, før den fordeles på en rakett på sida. Så skal innlegget slåes eller finta settes. Også skal det bli mål, da. Men det blir det ikke så ofte. Noen ganger, ganske sjeldent, så ser vi også at han kjappe blir spelt rett i bakrom, da blir det av og til mål.

Dette er tankegods som appellerer generelt i Europa, kanskje mer enn i Norge. Men det appellerer til meg som klansmann fordi jeg har sett Enga få det til å funke. Og når det endelig sitter, så ser det så vanvittig kult og arrogant ut. Enga som styrer sjappa på hjemmebane. Har ball. Fosser fremover. Setter premissa. Denger bønda. Det er litt Barcelona over det. Vel, kanskje mer Swanselona. Men det er også ganske frustrerende å se på når det ikke fungerer, og det er litt bedøvende uten fremdrift, selv om det fungerer på halv maskin. Problemet er som oftest at motstanderen har skjønt tegninga, og han driter en lang marsj i hvordan tre poeng anskaffes på bortebane, bare de blir med hjem. Ta det Odd gjorde som eksempel – legger seg på 30 meter med 10 mann bak ball. Tittelutfordreren. Talentfabrikken fra Telemark. Skal ikke ta fra Odd noe, eller det skal jeg faktisk. De scorer etter en feil vi gjør, og avverger en på streken og et par halvfeite i tillegg. Skien ut av Norge, takk.

Den største utfordringa jeg som supporter på tribuna opplever i møte med Enga-typen fotball, er å ta innover meg hvor vanskelig samhandling fremover faktisk er i det øyeblikket forhåpninga om scoring møter veggen. For ikke bare ser oppgaven tilsynelatende enkel ut av og til, men vi kan jo detta, vi. Det er derfor jeg står der, og de er utpå der, liksom. Blir jo frustrert, men prøver å være distrahert med å holde takta til en sang. Da må som regel alle kluter til, uavhengig av hvor ofte jeg har hørt den før. Har bomma på min andel innsidepasninger, også. Veit det er vanskelig.

Får du kontrakt med Enga, så er du åpenlyst en ålreit speller. Det er bare det at også de har mangler, er uheldige, og av og til udyktige. Som supporter oppleves en hybrid variant i så måte. Sympati og irritasjon samtidig. Men det er vel ikke verre enn det? Vi er vel der for å støtte laget, synge litt. Stå oppreist. Føle på fellesskapet. Være en del av noe større enn deg sjøl. Hørt at Bredden kan avslutte fotballiv i Enga, til og med. Mon tro om de som står ved min side og knytter neven mot egne, vel og merke noen rader til høyre for Gamle Konge, noen gang har hørt trenerapparatet fortelle litt om hvor vanskelig det er å gjennomføre det denne spillergruppa blir bedt om. Fra start mot Odd lå forventningene om kreativitet, gjenvinning, ballforflytning, avslutninger og defensiv kapasitet hovedsakelig hos Herman Stengel (20), Ghayas Zahid (21) og Sander Berge (18). Skal ikke glemme Elias Mar Omarsson (21) heller. Det er enormt spennende og morsomt at Enga har stabla på beina de tre førstnevnte. Talentfulle gutter med Oslomål alle samma, sjøl om bare en av dem er fra gryta. For 10 år siden hadde de kanskje spilt i Fredrikstad, Follo og Strømmen på bekostning av dyr import, ja. Kanskje til og med for 5 år sida, for den saks skyld.

Jeg rekker begge henda i været på en eneste ting. Det som skjer av initiativ og kreativitet i lengderetning rundt motstanders boks står til få øyne på terningen. Litt for mye sirup og kål, og litt for lite avslutninger mot mål. Mot Odd søndag kom det første brukbare skuddforsøket rundt 90 spilte minutter. På den andre siden er det forståelig at spillerne ikke alltid lykkes med kombinasjonsspillet. Med en lav motstander, og stadig nye relasjoner å forholde seg til, så er det harde bud. OK, vi kunne ha vært mer kyniske. OK, vi kunne gått all inn for utelukkende å vinne. OK, vi kunne lagt et defensivt fundament først, for så å bygge videre. Men det er ikke så utviklende og identitetsskapende som det vi prøver på nå. Bare vi finner løsningen på den siste tredjedelen. Da går det. Det løsner det skikkelig. Og vi er Enga. Come on! Skal vi gjøre det enkelt og strømlinjeforma? Glem det a. Vi går for gull. Smiler ironisk av oss sjøl på veien. 

Det som kunne vært imponerende og forførende, egentlig gjennom hele sesongen, og som krever et enormt stort ferdighetssett av spillerne våre, ender altså i et hav av ambivalens, usikkerhet og bunnstrid. Men jeg stoler på at trenerteamet veit når vi må tråkke til med nødbremsen. Når vi må slutte og øve på utvikling, og tenke utelukkende siffer på et excelark. Inntil videre velger jeg å tru. Så stoler jeg på at I veit når vi må snu.

Ses mot Sogndal! Blir så deilig å være best mot saftbønda. Håper vi tar poeng, og da. 

- Tylikrysset